Forestillingen om påskeharen får en actionfylt tolkning i filmen Rise of the Guardians. Her er han en australsk kriger med bumeranger, skjerpede sanser og evnen til å lage portaler for øyeblikkelig reise. Dette inviterer til en kikk på vitenskapen bak en slik fantasifull figur.

Påskeharens artstilhørighet i filmen byr på flere uklarheter. Han kalles «Bunny», som antyder kanin, men har en hares tydelige kroppsbygning med lange, slanke lemmer bygget for fart. Forvirringen øker da han ved tap av krefter transformeres til en liten, typisk kanin. Hans australske opphav gir et humoristisk, om enn usannsynlig, nikk til kloakkdyrene. Mer konkret observerer man at påskeharen har menneskelignende tenner, med kun lett forstørrede fortenner, i motsetning til de spesialiserte tennene hos virkelighetens harer og kaniner. Dette er et vanlig animasjonsgrep for å gjøre karakterer mer gjenkjennelige.

Påskeharens evne til å skape tunneler for lynrask reise er en sentral kraft. En fysisk analogi illustrerer den vitenskapelige utfordringen: en reise gjennom en teoretisk, friksjonsløs tunnel tvers gjennom jorden ville krevd omtrent 42 minutter, uavhengig av om tunnelen gikk gjennom sentrum eller på skrå mellom to punkter på overflaten. Hans tunneler er langt raskere, noe som antyder en mekanisme hinsides kjent fysikk, kanskje via ormehull eller en form for total friksjonseliminering. Bumerangene han bruker som våpen, ville i virkeligheten heller ikke returnert til kasteren dersom de traff målet sitt, slik de noen ganger gjør på film.

Vi gir Påskeharen, slik han fremstilles i Rise of the Guardians, en samlet vitenskapelig score på 1 av 6 mulige poeng. Biologisk sett (1 av 3 poeng) skyldes dette uklarheter i artstilhørighet og anatomiske tilpasninger som de menneskelignende tennene. Fysisk sett (0 av 3 poeng) baserer hans mest markante krefter, som de magiske tunnelene, seg på mekanismer utenfor kjente naturlover. Det illustrerer hvordan mytologiske vesener kan gjenoppfinnes for moderne publikum, der den vitenskapelige nøyaktigheten ofte må vike for fortellingens magi og underholdningsverdi.