Frankensteins monster, skapt av Victor Frankenstein fra avdøde kroppsdeler og vekket til live med elektrisitet, utfordrer vår forståelse av liv og vitenskap. Denne skikkelsen fra Mary Shelleys roman fra 1818 besitter overmenneskelig styrke, men er en tragisk figur, intelligent men fordømt av samfunnet.

Rettsmedisin, som praktisert av Ida Gravensteen, innebærer grundig undersøkelse av avdøde for å avdekke dødsårsak. Å vekke døde til live slik Frankenstein gjorde, er urealistisk; dagens medisin definerer død som irreversibelt opphør av all hjernefunksjon. Transplantasjon av organer, inkludert ansikter, er mulig, og fremtiden kan by på dyrkede eller 3D-printede organer. En hel kropp fra ulike deler, spesielt med en fungerende hjerne, forblir science fiction.

I planteverdenen lykkes man med «frankenstein»-kreasjoner ved poding, som å kombinere tomaters frukt med poteters røtter. Å forbedre et menneske med dyredeler byr på avveininger: gorilla-armer gir styrke men krever en gorillakropp; strutsebein gir fart; fuglelunger gir effektivt oksygenopptak men økt sårbarhet for giftstoffer. Ørneøyne gir skarpt syn, og en hunds luktesans er overlegen, men begge krever betydelige fysiologiske tilpasninger.

Frankensteins bruk av elektrisitet speilet tidlig 1800-talls undring over dette fenomenets rolle i livsprosesser. Den gang ble det spekulert om elektrisitet var selve livskraften. I dag vet vi, som anestesilege Eirik Skogvold forklarer, at en hjertestarter (defibrillator) nullstiller et hjerte med kaotisk elektrisk aktivitet (flimmer), ikke starter et livløst hjerte. Slik kvantemekanikk i dag kan virke mystisk, var elektrisitet det på Shelleys tid.

Vi gir Frankensteins monster scoren 61. Selv om den er medisinsk lite plausibel og upraktisk, er figuren ikonisk og vekker dype filosofiske spørsmål om skapelse som fortsatt er aktuelle.