Hva om en parasitt kunne gi deg superkrefter? Ville du latt den ta over kroppen din hvis du ble sterkere, raskere og mer motstandsdyktig? I naturen finnes eksempler på organismer som manipulerer vertene sine for egen vinning. Venom, den svarte symbioten fra verdensrommet, lever av å smelte sammen med mennesker og gi dem enorme krefter – men til hvilken pris?

En interessant parallell finnes hos en parasittisk bendelorm som infiserer maur. Målet til bendelormen er å spre seg videre til hakkespetter, og for å oppnå dette forlenger den livet til verten sin dramatisk. Infiserte maur kan leve tre ganger lengre enn sine friske artsfrender og får en status nærmest som en dronning blant sine egne. Ved å manipulere vertens fysiologi sørger parasitten for optimale forhold for sin egen overlevelse. Likevel svekker dette maursamfunnet som helhet, siden ressurser brukes på å ta vare på en unødvendig byrde. Det er en uvanlig strategi – en parasitt som gir sin vert fordeler, men på bekostning av helheten.

Det er ikke bare biologi som kan forklare Venoms egenskaper. Den svarte, bevegelige guggen kan ha likhetstrekk med en superparamagnetisk væske. Dette er en substans bestående av ekstremt små magnetiske partikler i væskeform, som reagerer kraftig når de utsettes for et magnetfelt. Når en magnet nærmer seg en slik væske, kan den formes til piggete strukturer eller forandre form etter behov – omtrent som Venoms evne til å skape våpen av sin egen kropp. Dersom symbioten fra filmene er laget av en lignende substans, kan den teoretisk bruke magnetfelt til å manipulere sin egen form med presisjon.

Vi gir Venom scoren 69. Han er en imponerende karakter med sterke røtter i biologiske og fysiske fenomener, men å være fullstendig avhengig av en vert trekker ned på praktisk nytteverdi. Likevel er han en av de mest gjenkjennelige og fryktinngytende symbiotene i populærkulturen – en bendelorm fra verdensrommet med en utsøkt smak for adrenalinfylt kaos.