En superhelt styrt av kjedsomhet er sjelden kost. Likevel er det akkurat dette som driver Saitama, bedre kjent som One Punch Man. Etter et enkelt, men tilsynelatende ekstremt effektivt treningsregime oppnår han uovertruffen styrke, fart og utholdenhet. Problemet? Han er for sterk. Han kan beseire enhver fiende med ett eneste slag, noe som gjør livet som superhelt monotont.

Naturlige eksempler på slagkraft finnes hos mantisrekene, små marine rovdyr med en unik kampstil. Den såkalte «smasher»-varianten har utviklet klubber på forbeina som kan avfyre slag med en hastighet på 80 km/t. Dette skaper en kavitasjonsboble – en sjokkbølge så kraftig at den gir et andre støt i tillegg til det fysiske slaget. Resultatet er at byttet ofte blir slått i hjel på stedet, noen ganger med så stor kraft at det etterlater sprekker i akvarieglass.

Mennesker har også unike fysiske trekk knyttet til kamp. Våre korte håndflater og sterke tomler muliggjør en kraftig knyttneve. Eksperimenter med amputerte menneskearmer, utstyrt med mekaniske muskelimitasjoner, viser at en knyttet neve kan levere 55 % mer kraft i et slag enn en åpen hånd. Hypotesen om at tidlige mennesker utviklet hendene sine delvis for kamp er imidlertid omstridt – mange mener at fingerferdighet for verktøybruk var viktigere.

Tallfesting av One Punch Mans fysikk gir ekstreme resultater. I en episode slår han i stykker en meteor som i utgangspunktet ville ha ødelagt en by. Beregninger viser at slaget hans tilsvarer kraften fra en million romferger. I en annen scene hopper han til månen på noen sekunder, noe som krever en hastighet på minst 14 % av lysets. I tillegg tåler han energi tilsvarende en planetknusende eksplosjon, noe som setter ham i klasse med science fiction-våpen som Dødsstjernen.

Vi gir One Punch Man scoren 55. Hans ekstreme krefter gjør ham ekstraordinær, men mangelen på en forklaring gjør ham lite plausibel. Hadde denne superhelten eksistert i virkeligheten, kunne han ha skapt like mye kaos som han forhindrer.