Superhelten med den ekstreme helbredelsesevnen, de ikoniske klørne og metallskjelettet har vært en favoritt i tegneserier og filmer siden 70-tallet. Wolverine, også kjent som Logan, er en mutant med evner som trosser biologiens og fysikkens lover. Hans mest kjente egenskap er den nærmest øyeblikkelige regenereringen av skader, noe som gjør ham tilnærmet udødelig. Men hvor realistisk er denne evnen sett fra et vitenskapelig perspektiv?

Noen dyr har regenereringsevner som kan ligne på Wolverine sine. En salamanderart kalt axolotl kan gjendanne amputert vev, inkludert bein, nerver og til og med deler av hjernen. Dette skjer ved at celler i det skadde området mister sin spesialisering og blir stamceller som kan bli til nye kroppsdeler. Hydra, et lite nesledyr, går enda lenger: selv etter å ha blitt kuttet i små biter, kan hver bit utvikle seg til en fullverdig organisme igjen. Begge disse artene viser at regenerering, selv av komplekse strukturer, er biologisk mulig – men hos mennesker skjer sårheling over uker og måneder, ikke sekunder.

Den andre delen av Wolverines anatomi, adamantiumskjelettet, byr på enda større utfordringer. Adamantium er et oppdiktet metall i Marvel-universet som skal være umulig å ødelegge. I virkeligheten finnes det ingen legeringer som er fullstendig uforgjengelige, men materialteknologi viser at styrken til metaller ofte begrenses av mikroskopiske defekter i strukturen. En hypotese er at adamantium i Wolverines kropp er en levende legering der biologiske mekanismer kontinuerlig reparerer slike defekter. Hvis man kombinerte regenereringsegenskapene til axolotl med metallers evne til å danne legeringer, kunne man i teorien skape noe som likner adamatium.

Vi gir Wolverine scoren 80. Hans regenerering har biologiske paralleller i naturen, men hastigheten er urealistisk. Adamantium har derimot ingen kjent fysikalsk forklaring, men en kombinasjon av metallurgi og biologi kunne gjøre materialer selvreparerende. Dersom menneskelig regenerering kunne oppskaleres til Wolverines nivå, ville medisinen vært revolusjonert – og kanskje ville beinbrudd aldri trengt gips igjen.